Forord av lege Michael de Vibe
Forleden fikk jeg en telefon fra Venezia. Kristin spør meg om jeg vil skrive forordet til hennes nye bok.
Det har jeg umiddelbart lyst til å gjøre. I helgen har jeg lest manuskriptet mens jeg har vært på hytta med barnebarna og bygget trehytte. Hvilken gave det er å få være med dem. Det umiddelbare, fantasifulle og bevegelige samværet som vi har. De hjelper meg igjen og igjen til å overgi meg til nuet. Alt er mulig, og våre drømmer for hytta får leve, og den enkle konstruksjonen får lov til å romme drømmene. Vår gjøren springer ut av det umiddelbare, og jeg fornemmer at gjøren og væren smelter sammen.
Når barna er i seng, sitter jeg og ser utover havet og gripes av dets evige bevegelse og ro. Jeg minnes metaforen om havet som uttrykk for livet, for sammenhengen mellom stillhet og bevegelse. Uansett hvor store bølgene er, hersker stillheten lite under overflaten. Jeg leser Kristins beretning om hennes livsreise og hennes utforsking av seg selv og sitt liv gjennom nærvær. Hvilken inspirerende og klok beretning. Dette er en bok som kan bli en god støtte for dem som ønsker å gå innover for å øke innsikten om seg selv og sin måte å være i verden på.
I min forståelse kan vi øve nærvær på ulike nivåer og med ulike intensjoner. Det vanligste nivået kaller jeg plaster-nivået. Det er nok på det nivået jeg selv praktiserte nærvær i mange år. Min motivasjon var min uro og angst, og mitt ønske var å stille denne uroen. Jeg utviklet min evne til å samle min oppmerksomhet om pusten, og gi slipp på tanker, bekymringer og uro. Gradvis utviklet jeg et stille indre rom der jeg kunne trekke meg tilbake når det stormet. Etter hvert som tiden gikk, opplevde jeg at det hadde utviklet seg et slør mellom meg og virkeligheten. Sløret skjermet meg, men det førte også til en avstand. Selv om det stillet min uro, fjernet det ikke min lengsel. Denne lengselen handlet om en lengsel etter å komme hjem – forstått som det å romme meg selv slik jeg er, og kunne åpne meg for livet slik det faktisk er. En slik eksistensiell lengsel bunner i at jeg allerede har en kunnskap om det jeg lengter etter. Uten denne kunnskapen, ville jeg ikke lengte. Det er slik min meditasjonslærer Bernard Durel minner om: «Det er ikke du som søker din sjel, det er din sjel som søker deg!»
Drevet av en eksistensiell lengsel viser Kristin sin vei mot et annet nivå av nærværstrening. Den handler om å bli klar over hvem vi innerst inne er, og hvordan vi kan leve våre liv ut fra denne erkjennelsen. Hvordan vi ved hjelp av nærvær kan styrke vår forankring i denne delen av oss selv. Denne søken har vært beskrevet i ulike kontemplative retninger i form av arketypiske historier om menneskets utvikling. Selv har jeg i over tjue år hørt min meditasjonslærer fortelle historien om mennesket på jakt etter oksen.
Historien er svært gammel og stammer fra den buddhistiske tradisjon. Den fortelles gjennom ti bilder, med tilhørende kommentarer (en versjon av bildene med opprinnelige kommentarer er gjengitt i Notto Thelles bok ”Lyden av en hånd”). Den starter med mennesket som opplever uro og misnøye med seg selv og sin egen situasjon. Dette ansporer mennesket til å søke, utstyrt med rep og pisk. Rep for å fange det vi vil ha og pisk til å jage bort det ubehagelige som vi vil bli kvitt. Nøkkelen i den første fasen av jakten er at den handler om noe vi vil HA, noe vi tror finnes der ute. Mennesket oppdager så spor av oksen. Sporene er ofte etterlatt av mennesker som har erkjent hva jakten handler om, i form av skrifter eller bilder. Kristins bok viser hennes spor.
Ved hjelp av sporene, fortsetter vi jakten og en dag oppdager vi oksen, og går i gang med å fange den. Så lenge vi fortsatt tror det er noe der ute som vil forløse oss, fortsetter jakten. I dag er den godt hjulpet av konsumsamfunnets utallige fristelser, inkludert selvhjelpsbøkenes løfter om lykke og frihet fra ubehag.
Etter hvert som vi fanger oksene vi jakter på, uten at det tilfredsstiller oss, går det sakte opp for oss at jakten egentlig handler om å møte og integrere våre egne indre mørke sider (eller ‘skyggen’ slik Jung kaller det). Et interessant skifte i jakten oppstår når mennesket har forstått at vår dypeste lengsel etter å komme hjem til den vi er, ikke kan oppnås gjennom å streve. Vi gir opp våre ustanselige handlinger som bringer oss vekk fra virkeligheten slik den er akkurat nå. Vi våger å være i stillheten, våkne og mottakelige. I kontemplative tradisjoner snakker man om å gå fra aktiv renselse til passiv renselse. I Zen tradisjonen fortelles en liten historie som illustrerer dette. Eleven spurte læreren: Hva kan jeg gjøre for å nå opplysningen (erkjennelsen om alle veseners sanne natur)? Læreren svarte: Det er ingen ting du kan gjøre - like lite som du kan få solen til å stå opp om morgenen. Men hvorfor alle disse øvelser og all denne disiplin? Fordi du skal være våken når solen står opp.
Den siste fasen av menneskets jakt på oksen vises gjennom de to siste oksebildene, der virkeligheten trer frem for oss slik den er, og mennesket igjen vandrer ut blant sine medmennesker med empati og kjærlighet, for å veilede dem som fortsatt går rundt med rep og pisk for å fange det de absolutt må ha, og jage bort det de ikke ønsker å forholde seg til.
Dette viser et skifte i menneskets søken fra jakt og uro til mottakelig kontemplasjon. Stillheten og nærværet har avgjørende betydning for å komme til klarhet om oss selv og vårt liv. Dette gir Kristins beretning oss verdifull innsikt i. Jeg kan trygt anbefale å la dere inspirere av hennes beretning og ønsker dere god lesning.
Mai 2015