Noen spredte utdrag fra boken:
Utdrag 1:
Møte med stillheten (innledningen)
Stillheten er for alle. Ikke bare for dem som har valgt å leve et tilbaketrukket liv. Stillheten tilbyr sitt rom og sin ro til deg og meg, som strever med alminnelige hverdagsproblemer, med familie, barn, økonomi, jobb. Den er der slik at vi en dag kan oppdage den, kanskje i et glimt, kanskje for én dag, kanskje for å skape en forbindelse som varer. Stillheten er åpen og fri for dogmer og ideer. Den forholder seg ikke til fasader eller til historier, til form eller tid. Den er der, som en dimensjon i vår tilværelse, som et felt i vårt liv vi kan velge å ta kontakt med – eller ei. Som en frekvens vi kan være nysgjerrig på eller finne trøst hos. Som en kvalitet i vår eksistens der vi kan finne det enkleste og det vanskeligste: hvile.
Stillhet er en mangelvare i vår tid. Særlig i urbane miljøer har vi vært så oppslukt av hastigheten og alt det nye i utviklingen at vi ikke har lagt merke til hva som har skjedd med stillheten. Det er ikke lett å oppdage når vi selv sitter på karusellen. Men i de senere årene har flere og flere begynt å spørre seg selv: Hvor ble det av stillheten? Hvor er mellomrommene? Pausene? Fremskrittene har gitt oss mye, men stillheten er noe av det verdifulle som ble borte da konkurransen om oppmerksomheten ble tøffere. TV-kanaler, radiokanaler, mobiltelefoner, Internett og en stadig økende hastighet har fylt opp det som var naturlige små pauser. Teknologien har grepet dypt inn i vårt liv, så dypt og så raskt at vi bare aner konturene av konsekvensene.
Også i vår mentale verden, i tankeaktiviteten vår, øker støyen. Iblant blir den så overveldende at den fjerner oss fra den jordnære virkeligheten. Støyen har fått overtaket og stillheten, med sin vare karakter, er blitt skjøvet langt bak i rekken. I dag er stillhet i ferd med å bli en luksus.
Når vi skaper et rom for stillhet, begynner vi å finne tilbake til det som forsvant. Men ikke bare det. Når vi nærmer oss stillheten fordi vi velger å knytte kontakt med den, blir noe dypt i oss berørt. Det stille rommet rundt oss utvider et stille rom på innsiden av oss. Her, i det indre, stille rommet, åpner vi opp for overraskelsene.
Utdrag 2:
I mange år har jeg søkt stillheten. Alene og sammen med andre. I mitt eget hjem og utenfor hjemmet. Stille stunder, kontemplasjon og bønn har gjennom tjue år gitt meg noen smakebiter, noen fornemmelser, noen innsikter. Samvær med andre i stillhet, på retreater, på kurs og i klostre, har åpnet for nye måter å være nær mine medmennesker. I naturen, på vidda, på havet, i ørkenen, har jeg kjent hvordan stilllheten har talt til meg og omfavnet mitt vesen. Men jeg har også søkt den i møter med mennesker som bærer i seg en bit av stillheten, mennesker som har utvidet det stille rommet i seg selv. Underveis har jeg blitt mer var på mine medmenneskers nærvær, deres følelser, deres spenninger, deres uro. Og på mine egne. Likevel er jeg fortsatt en novise, en blanding av en nysgjerrig student som vil vite mer, og en eventyrer som vil oppleve, for å forstå mer av det mysteriøse landskapet som bærer navnet Stillhet.
Utdrag 3:
Skeptikere hevder stadig at det å rette blikket innover kan føre til at vi mister bakkekontakten. Det er ikke sant. Når vi blir bedre kjent med vår indre verden, forholder vi oss bedre til den ytre verden. Vi blir mer realistiske. Vi ser oss selv, på godt og vondt. Vi får mer bakkekontakt. Når det skjer, merker vi i hele vårt vesen, i kroppen, tankene, følelsene og ikke minst på et sjelelig plan, at vi er sannere mot og med oss selv. Først da forstår vi at det er umulig å ha et sant selvbilde uten å erfare hva som bor i vårt eget indre. Derfor er oppdagelsesferden mot stillheten også en reise mot et sannere liv, mot et sannere forhold til oss selv og til andre mennesker. Men på lik linje som stillheten, utfolder også sannheten seg langsomt og stillferdig. I sitt eget tempo.
Å lete etter eller å søke sannheten er ikke en filosofisk tankelek. Det er et konkret arbeid, der vi med oppdagelsesferdens fine instrumenter, nysgjerrigheten, viljen til å finne ut og ikke gi seg, nærmer oss detaljene i vårt liv, med lupe. For eksempel kan vi lete etter usynlige undertoner i vår egen kommunikasjon med andre. Vi legger merke til de skjulte budskapene, fra hvilket ståsted vi snakker og hvorfra motparten snakker til oss. Vi våger konfrontasjonen med oss selv og andre for å fjerne uklarhetene, sanden i maskineriet, for vi vet at det som ikke blir klargjort i dag, blir liggende.